Humerusskaftfrakturer

Disse kan være lange spiralfrakturer, tverrfrakturer og komminutte, dvs. med knusning og mellomfragmenter.

De fleste humerusskaftfrakturer har god prognose ved funksjonell behandling.

Operativ behandling er aktuelt ved

·         Åpne frakturer

·         Multitraumatiserte pasienter

·         «floating elbow»

·         Plexusskade

·         Bilaterale humerusfrakturer

·         Patologisk fraktur

·         Forsinket tilheling/pseudartrose

·         Uakseptabel feilstilling (se under)

·         Radialisparese etter behandling

Funksjonell behandling

Vårt behandlingsopplegg består i å legge på en U-laske (til over skulderleddet). Det skal ikke reponeres aktivt. Rtg kontroll etter gipsing. Akseavvik på 20° og forkortning på 3cm aksepteres. Kontroll ved ot pol etter 1-2 uker og dersom fortsatt akseptabel stilling anlegges en overarmsortose. Ny kontroll med rtg 1 uke etter ortoselegging, deretter hver 4.uke inntil callus og klinisk tilheling.

Pasienter med ortose skal daglig selv stramme ortosen slik at den til enhver tid sitter stramt på overarmen.

Åpne frakturer grad 1 og rene grad 2 kan ortosebehandles på lik linje med lukkede frakturer.

Frakturer i distale 1/3 og proksimale 1/3 er mer ustabile enn midtskaftfrakturene, men det er heller ikke her vist at operativ behandling er bedre enn funksjonell behandling med ortose. Ortosebehandling av disse frakturene kan imidlertid være mer utfordrende og setter krav til en vel anlagt ortose og god pasient compliance.

 

Operativ behandling

Dersom det er uakseptabel stilling (akseavvik >20° eller forkortning >3cm) eller det foreligger andre kontraindikasjoner for funksjonell behandling, er det aktuelt med operativ behandling.

En rekke studier har forsøkt å sammenligne plating og nagling av humerusskaftfrakturer. En finner generelt ingen forskjell i de to behandlingene når det gjelder funksjon. Det er imidlertid vist en noe høyere frekvens av reoperasjoner og skuldersmerter ved margnagler. Enkelte studier har også vist høyere frekvens av pseudartroser.

Ved operativ behandling er plateosteosyntese vårt førstevalg. Skaftfrakturer behandles best med en dorsal plate (4,5mm LCP). Platen fikseres med minst 6 kortikale tak på hver side av frakturen i godt bein. Platen settes vanligvis inn gjennom en dorsal tilgang med triceps splitt. Fordelen med denne tilgangen er at n. radialis kan eksploreres i hele forløpet. Det kan imidlertid være vanskelig å komme til frakturer i øvre halvdel av skaftet, og en anterolateral tilgang kan da være å foretrekke.

Humerusskaftfrakturer kan også opereres med margnagle. Vi benytter antegrade margnagler (Trigen humeral nail, Smith&Nephew). For operasjonsteknikk vises til teknikkbrosjyre. Pasienten leires i ryggleie med armen langs siden. Gjennomlysningen kjøres inn fra frisk side slik at den ikke kommer i veien for operasjonsfeltet. For å unngå distraksjon i fragmentene må man vurdere å sperre distalt først, og så komprimere i frakturen før en sperrer proksimalt. Den distale sperringen bør gjøres åpent for å unngå skade på n. medianus. Ulempen med margnagler i humerus er tilgangen gjennom rotator cuffen. Noen (10-37%) av pasientene opplever skuldersmerter etter inngrepet. Cuffen skal deles i lengderetningen og beskyttes med bløtdelsbeskytter ved reaming og innføring av instrumenter i marghulen, avslutningsvis må cuffen lukkes med kraftige suturer.

En rekke studier har forsøkt å sammenligne plating og nagling av humerusskaftfrakturer. En finner generelt ingen forskjell i de to behandlingene når det gjelder funksjon. Det er imidlertid vist en noe høyere frekvens av reoperasjoner og skuldersmerter ved margnagler. Enkelte studier har også vist høyere frekvens av pseudartroser.

Ekstern fiksasjon er aktuelt ved større bløtdelsskader.

Plateosteosyntese er derfor vårt førstevalg ved operativ behandling av humerusskaftfrakturer, mens førstevalg ved patologiske frakturer er margnagle.

 

Radialisparese

6-17% av pasientene med humerusskaftfrakturer kommer til sykehus med en primær drophånd. De fleste (85-90%) av disse vil ha en spontan remisjon. Det er svært viktig med god journaldokumentasjon primært. Primær radialisparese er i seg ikke indikasjon for operativ behandling. Dersom pasienten ved kontroll etter 4 uker ikke har fått tilbake funksjon i n. radialis bestilles en rask nevrografi og en må planlegge evt nerverekonstruksjon.

Dersom pasienten får radialisparese etter behandling (manipulering, gipsing) er dette derimot indikasjon for operativ behandling. Nerven skal da eksploreres og man må ha tilgang til å kunne rekonstruere denne i samme inngrep. Frakturen skal da stabiliseres operativt.