Metodeboka - Innholdsfortegnelse
Haukeland Sykehus
Universitetet i Bergen
Søk med stikkord i metodeboka
Avdelingens leger
Nyttige linker
Diagnosekoder
Nasjonalt register for leddproteser
Eg ve te Bergen...
Disclaimer
English





HUMERUS-FRAKTURER HOS VOKSNE

Per Helland
mars 2000

aohumer.jpg (12055 bytes)


Innhold

Proximale frakturer

Diafysære frakturer  

Kondyl-frakturer

Humerusfrakturene er svært forskjellige mht. årsak, pasientens alder, behandling og prognose, og ovennevnte grupper omtales derfor hver for seg.

Supracondylære frakturer hos barn er omtalt i et eget kapittel.


"Head split fracture". Firefragmentsfraktur med deling av caputfragmentet. En kandidat for primær skulderprotese.

Proximale frakturer

Brudd i øvre humerusende, i caput humeri, collum anatomicum og collum chirurgicum er blant de vanligste brudd hos eldre, og rellatert til osteoporose. Vanligste årsaksmekanisme er fall på- eller støt mot selve skulderleddet. Ofte omfatter bruddet hovedsakelig collum chirurgikum, men med caput mer eller mindre involvert. Tross mye fragmentering kan fragmentene være relativt samlet pga. omsluttende strukturer. Grad av dislokasjon, særlig intraarticulært, er her som ellers avgjørende for valg av behandling, men pasientens alder og tilstand vil ofte tale for at disse brudd behandles konservativt. Skulderleddet er ikke vektværende, og dette sammen med dårlig erfaring med åpen reposisjon og intern fiksering gjør at en ikke stiller samme krav til eksakt frakturstilling som i f. eks. ankelleddet, noe som generellt også er vanslelig å oppnå ved disse brudd.

 

Konservativ behandling

Behandlingen er Mitella eller Collar & Cuff (eventuell med axillepute), og tidlig mobilisering, dvs. etter 1-2 uker. Pasientene trenger assistanse av fysioterapeut for å motvirke tilstivning. Uansett får de fleste eldre sekvele i form av dårlig bevegelighet, men oftest lite kroniske smerter. Faren for pseudarthrose ved tidlig trening er liten.

Ved sterk dislokasjon i frakturen, kan lukket reposisjon evt. med pinning være indicert, med resultatene er ikke oppmuntrende.

 

Operativ behandling

Operativ behandling er indicert ved intraarticular trinndannelse over 2 mm. og ved opprykking av tuberculum majus (over 5 mm), for å hindre impingement mot acromion ved abduksjon. Det legges en kort ventro-lateral incisjon fra acromion i distal retning. Deltoideus spaltes i fiberretningen og leddet åpnes. Det opprykkede tuberkulum majus-fragmentet vil da ligge dorsalt, og kan trekkes ned og forankres i reponert stilling med cerclage som festes distalt til proximalt i humerusskaftet. Feilstilling for øvrig reponeres og festes med skruer, eventuelt også med egnet plate. 

Ved sterk dislokasjon og knusning kan primær protese være indicert. Se kapittel om protese i skulderledd for mer om dette.

 

[Til toppen]


Diafysære frakturer (skaft-frakturer)

Disse kan være lange spiralfrakturer, tverrfrakturer og komminutte, dvs. med knusning og

Mellomfragmenter. Uansett type fraktur har disse god prognose ved konservativ terapi. - Radialisparese ved lukkede skaftfrakturer har god prognose, noe som tilsier observasjon og nevrofysiologisk us. Sjelden er eksplorasjon indicert.

 

Konservativ behandling

Vårt behandlingsopplegg består i å legge på en såkalt U-laske (til over skulderleddet) sammen med mitella i 2 uker. Deretter ortose-behandling uten mitella til heling. Dette er ofte en brukbar metode også ved frakturer som sitter høyt, over ortosenivå, og en aksepterer initialt en god del dislokasjon både sideveis og vinkelmessig. Dette retter seg venligvis under ortosebehandlingen.

 

Operativ behandling

Noen skaftfrakturer margnagles likevel primært, f. eks. multitraumepasienter pga. pleiesituasjonen. Mye dislokasjon og ustabilitet trekker i samme retning. – Det er nå en margnagle tilgjengelig ved HS som gjør det mulig å feste også svært proximale fraturer (Polarus-margnaglen). Ved vår avdeling har margnagling fra proximalt vært anvendt. Nå foreligger imidlertid også margnagler (Nancy) som kan settes inn fra distalt. Platefiksering med tibia-plate er videre et godt alternativ ved humerusskaft-fraktur, og humerus er tilgjengelig fra ventralt, lateralt og dorsalt, men forutsetter i regelen identifiering av n. radialis, og mer eller mindre frigjøring av denne. Platen kan legges under nerven. Ved åpne brudd er givetvis ekstern fiksering et alternativ, særlig med mye urenhet og/eller stor hudskade.

 

 

[Til toppen]


Kondyl-frakturer

Disse er oftest intra-artikulære og komminutte, og trenger åpen reposisjon og øvelsesstabil intern fiksering med plate og skruer. Det fins flere typer av disse brudd, men fraktur mellom kondylene og skaftet, samt mellom ulnare og radiale kondyl er vanlig. Ofte er det i tillegg mellomfragmenter, og rekonstruksjon av leddet kan være vanskelig. Fraktureringen kan være mer omfattende enn rtg.-bildene viser, og god tilgang er derfor viktig ved disse brudd.

 

Konservativ behandling

Udisloserte kan givetvis behandles konservativt med gips et c.

 

Operativ behandling

Pasienten opereres best i mageleie med armen over bordkant og albuleddet flektert og bevegelig. Midtlinjesnitt over olecranon. En dissikerer seg ut til begge sider og får tilgang til radiale og ulnare (obs. n. ulnaris) kondyl. Dette kan være godt nok ved enkle brudd, men vesentlig bedre tilgang oppnås ved olecranonosteotomi som anbefales ved intraarticulære frakturlinjer. Ved supracondylære eller transcondylære knusningsfrakturer bør det brukes plate både ulnart og radialt, og 1/3 rørplate kan brukes på én side, men for å få en sikker øvelsesstabil osteosyntese bruker vi en DCP eller rekonstruksjonsplate dorsolateralt. I tillegg må en i regelen fiksere radiale og ulnare kondyl til hverandre. 

Gips-imobilisering bør unngås pga. fare for leddkontraktur.

 

 

Supracondylære frakturer hos barn er omtalt i et eget kapittel.

 

 

[Til toppen]


Copyright © 1999  Ortopedisk Avdeling, 
Haukeland Sykehus, Bergen.

Oppdatert: august 30, 2001 .