Metodeboka - Innholdsfortegnelse
Haukeland Sykehus
Universitetet i Bergen
Søk med stikkord i metodeboka
Avdelingens leger
Nyttige linker
Diagnosekoder
Nasjonalt register for leddproteser
Eg ve te Bergen...
Disclaimer
English





OSTEOGENESIS IMPERFECTA

Lars B. Engesæter
september 1998


Noen måneder seinere

Innhold

Etiologi

Patologi

Klinikk

Suplerende undersøkelser

Behandling

Prognose

Litteratur


Osteogenesis Imperfecta (OI) er en medfødt lidelse med et variert klinisk bilde, men hvor økt bruddtendens er sentralt.

 

Etiologi:

Det biokjemiske grunnlaget for osteogenesis imperfecta er en feil i type I collagen. Det er enten nedsatt syntese av et strukturelt normalt collagen eller det produseres et patologisk collagen. Collagen utgjør 25 % av kroppens totale proteininnhold og er en vesentlig del av beinvev, ligamenter, sener og hud. Det foreligger en mutasjon for 1 eller 2 gener som kontrollerer type I collagen syntesen.

 

Patologi:

Defekten i collagen-reisverket medfører reduksjon av styrken av collagenet og sekundær defekt i mineralisering. Dette forklarer den reduserte beinstyrken og øket brudd-

tendens. Den blålige sclerae som disse pasientene ofte har kan også forklares ved defekten i collagenet, ved at scleraen blir tynnere og blodkarene fra det indre øyet lettere skinner igjennom og gir den blålige fargen.

 


Klinikk:

Den økede frakturtendens gir ofte deformerte knokler, spesielt i underekstremitetene, men også i overektremitetene. Tennene er ofte dårlige (dentinogenesis imperfecta). Som nevnt er hos mange det hvite på øynene (sclerae) blålig. Det er ofte redusert hørsel i tidlig voksen alder pga. defekter i knoklene i indre øre.

Osteogenesis imperfecta kan klassifiseres i 2 grupper, nemlig congenita (frakturer ved fødsel) og tarda (første fraktur etter neonatalperioden) (Shapiro 1985). Den mest vanlige klassifikasjonen i dager er imidlertid Sillence et.al. (l979) sin inndeling som baserer seg på pasientenes genotype og phenotype:

Type I. Relativt mild form for OI. Autosomal dominant. Blå sclerae, dentinogenesis imperfecta. Hyppighet 1/30.000 (vanligste formen).

Type II. Letal perinatalt, 60% intrauterin død. Autosomal recessiv. Hyppighet 1/60.000

Type III. Alvorlig OI. Autosomal recessiv. Multiple frakturer ved fødsel, progressiv deformering, normale sclerae.

Type IV. Heterogen gruppe. Autosomal dominant, normal sclerae.

Pasienten har vanligvis mange brudd frem til puberteten (noen flere hundre), men etter puberteten avtar bruddtendsen. Det er så relativt lite frakturer frem til 40-årene, når det de igjen får økende bruddtendens, dvs. osteoporosebrudd.

 


Supplerende undersøkelser:

1. Røntgenundersøkelse viser gracile osteoporotiske knokler, ofte med deformiteter etter tidligere frakturer.

2. Collagenanalyser. Osteogenesis imperfecta er en klinisk diagnose, men kan være kan være vanskelig å stille bare på klinisk grunnlag slik at collagenanalyser (dyrkning av fibroblaster) vil være til hjelp i diagnostikken. Hos ca. 85 % av pasienter med klinisk osteogenesis imperfecta har det vært påvist collagenavvik.

3. Genetiske metoder. DNA-sekvens undersøkelser er blitt brukt i forsknings-øyemed i familieutredning av pasienter med ostegenesis imperfecta. Denne metoden er i dag ikke i praktisk klinisk bruk.

 


Behandling:

Det finnes ingen kausal behandling for osteogenesis imperfecta, forebygging av brudd ved forsiktig stell av de nyfødte og korrekt ernæring er viktig. God bruddbehandlig som forhindrer deformitet er sentralt i behandlingen.

Forlengbar margnagle i tibia Noen måneder seinere
Sheffield forlengbar margnagle i ve. tibia. Naglen forlenges mens barnet vokser.

Bruddtilhelingen foregår med normal hastighet. Man vil helst bruke lette plastgipser på disse barna fordi mobiliseringen da blir lettere. Bruddene kan være vanskelige å se på røntgen. Stol på klinikken og foreldrene og gips på mistanke. Disse barna gjennomgår svært mange røntgenundersøkelser iløpet av et liv og det kan diskuteres om det alltid er nødvendig å ta røntgen.

Operativ bruddbehandling er ofte aktuelt hos OI-barna fordi det kan korrigere allerede oppståtte deformiteter og forhindre nye brudd slik at barna føler seg tryggere og derfor lettere blir mobiliserte.

Forskjellige metoder for intramedulær margnagling har vært brukt. Den senere tid er forlengbare margnagler (f.eks. Sheffield teleskoperende margnagle) blitt brukt på femur og tibia. Siden de forlengbare margnaglene er festet i epiphysen i hver endre av de lange rørknoklene vil de forlenge seg (teleskopere) etter hvert som veksten i fysen finner sted. Dermed slipper man problemet med at margnaglene blir for korte og unngår reoperasjoner.

 


Prognosen:

Målet er å få minst mulig deformiteter i de lange rørknoklene og flest mulig av barna i stand til å gå. Rullestol og krykker er imidlertid det mest realistiske for de med alvorligst osteogenesis imperfecta.

 


Litteratur:

Daly, K. et.al. The prognosis for walking in osteogenesis imperfecta. J Bone Joint Surg.1996, 78B, 477 - 80.

Finne P.H. et.al. Collagenundersøkelse i fibroblaster ved osteogenesis imperfecta. Tidsskrift Nor Lægeforen. 1997, 117, 1467 -73.

Luhmann, S.J. et.al. Management of lower-extremity deformities in osteogenesis imperfecta with extensible intramedulæry rod techinic: A 20/20 metal - year experience. J. Ped.Orthop.1998, 18, 88 - 94.

Minch CM & Kruse RW A review of Basic Science and Diagnosis. Orthopedics 1998, 21, 558-67.

Smith R Osteogenesis imperfecta: The brittle bone syndrome. Current Orthopaedics 1995, 9, 28-33.

 


Copyright © 1999  Ortopedisk Avdeling, 
Haukeland Sykehus, Bergen.

Oppdatert: august 29, 2001 .